Ta grep for å nå energieffektiviserings-målene på eksisterende bygg nå!

Kronikk: Knut Strand Jacobsen, Adm. direktør Byggmesterforbundet

I våres behandlet Stortinget Solberg-regjeringens forslag til klimaplan. Her ble det understreket at eksisterende bygningsmasse vil være den dominerende også i 2050, og at «å rehabilitere og oppgradere noverande bygningsmasse difor er viktige bidrag for å redusere utsleppa frå sektoren».  Samtidig manglet meldingen særlige ambisjoner for gjøre ord om til handling. Videre under stortingets behandling fikk man også stadfestet at Energimeldingen fra 2016 ikke er fulgt opp med hensyn til målet om 10 TWh energisparing innen 2030.

Stortingsbehandlingen stadfestet politikernes overdrevne oppfatning av Enovas betydning i denne sammenheng. Det kan antas at det skyldes ren kunnskapsmangel, men sikkert også at det er politisk bekvemt å flytte ansvaret til et virkemiddelapparat som hverken ble eller blir tilført nok økonomi, eller som har synlige forutsetninger for å løse den store utfordringen som energieffektivisering av eksisterende bygg er.

De siste 15 årene har det vært bred enighet om viktigheten ved energieffektivisering av eksisterende bygningsmasse. Fakta, potensiale og definering av realistisk oppgraderingsnivå knyttet til kost og nytte er utredet flere ganger, men lite har skjedd. Samtidig forstår vi jo at energigevinster her ikke kan tas ut ved enkelttiltak eller bevilgninger alene, men må sees i sammenheng.

Utgangspunktet må være at alle arbeider på eksisterende bygg som innebærer inngrep på klimaskallet og aktuelle tekniske installasjoner, må ha som ambisjon å oppnå en energigevinst, utover det generelle hovedformålet som oftest er generelt vedlikehold eller oppgradering. Dette krever kvalifikasjoner hos kompetente håndverksbedrifter. Med dagens byggeregler er det slik at arbeider på eksisterende bygg i stor grad ikke er regulert, og det er dessverre slik at mye av de arbeider som gjøres i ROT-markedet, ikke resulterer i bedre og mer energieffektive bygg.

Den reneste energien er den vi ikke bruker. For å komme vekk fra endeløse runder med utredninger og situasjonsbeskrivelser er det nødvendig å skjerpe byggereglene, endre innretningen av virkemidler og øke støtten til energirehabilitering.

Poenget, eller poengene, er at

– det må stilles krav til begrunnelse hvis rehabiliteringen ikke gir mer energieffektivt klimaskall, eller tekniske installasjoner ikke bidrar til lavere energibruk, med unntak for antikvariske bygg.

– det bør etableres en egen «Rehab-TEK», en teknisk forskrift for rehabilitering inkludert sikring og krav til realistisk energieffektivisering og økt materialombruk.

– krav til kvalifikasjoner for prosjektering og utførelse må virke på samme måte for rehabilitering som ved nybygg.

– ikke-søknadspliktig ombygging og utbedring som berører klimaskall og energibruk bør underlegges en forenklet og digital registreringsplikt som kan beskrive arbeid, ansvarlig foretak og bekreftelse på nødvendig kvalifikasjon.

Konklusjonen sier at det er mest effektivt å regulere kravene i eksisterende bygningsmasse gjennom byggereglene våre  –  de må jo følges. Og mer effektive tilskuddsordninger ville være en nødvendig stimulans også for konkrete oppgraderingseffekter som naturlig må settes lavere enn for nybygg. Det er tilstrekkelig med allerede kjent teknologi og kunnskap på eksisterende bygg. Det er derfor mer naturlig at for eksempel Husbanken ruller ut slik støtte heller enn Enova. Husbanken vil bedre kunne håndtere dette som en sosial innretning og kriterium for tildeling. En slik ordning ville synliggjøre politikernes faktiske ambisjoner og vilje til å bevilge nødvendige midler.

For målet er fremdeles fastsatt mål i Energimeldingen om 10 TWh energisparing i eksisterende bygningsmasse innen 2030.  Nå må midlene bli mer realistiske og tildeles der de gjør størst nytte, på bygninger som allerede er bygget!